mandag 28. november 2011

Koh Tao

Koh Tao er den rolige lillebroren til Koh Phangan og ligger bare en liten båttur unna. Øya er kjent for å ha den billigste dykkinga i Thailand. Erik tok dykkerlappen her og vi andre slengte oss med noen dager vi også. Her er et bildedryss fra livet i havet:


Linn og Nemo





Merete får såret sitt rensa helt gratis.

 

Erik koser seg
Linn signaliserer at hun er OK!
Birgit er barnslig.


I tillegg til dykkinga ble det tid til litt strandliv:  

 
Søt, liten krabat.
By night




 Vi har vel alle tenkt tanken på at det bare er et tidsspørsmål før Erik blir plukket opp av et omreisende sirkus. Neida, joda. Uansett så fikk han muligheten til å prøve seg i trapesen, noe han selvfølgelig ikke takket nei til.Som alt annet av fysisk karakter var han også her et talent. Moret seg gjorde han også, så vi måtte lokke med alskens curryretter for å få han med oss videre.


Dessverre dekket reisebudsjettet denne gangen bare en tresengs bungalow. Etter noen nervepirrende runder med "stein, saks og papir", la Merete seg lydig i hengekøya på verandaen. Da støyen fra barene endelig hadde lagt seg, startet koste- og ryddemafian og synge området rent. En snill og søt hund var fast selskap på verandaen. Hyggelig det, hadde det ikke vært for at hun er allergisk. Hun holdt ut i to netter. Neste gang skal vi spandere på oss en større bungalow, Merete. Vi lover! 

 

Koh Phangan

Etter storbyens kjas og mas var vi klare for noen late dager på stranda. Første øy ut var Koh Pangan. Først tilbrakte vi noen dager ved bassenkanten på et rolig strandsted på vestkysten av øya. Ikke stort mer å si om det enn at det ser slik ut fra solsenga:

Ikke et dumt sted å tilbringe noen novemberdager. 

Etter å ha fått samlet både krefter og mot ved bassengkanten flyttet vi oss over til "partystranda" Hat Rin, hvor det var duket for "full moon-party" . Det verserer ulike historier om opprinnelsen til denne galskapen. En av historiene forteller at det starta som en bursdag en eller annen gang på 80-tallet (ingen husker helt når...). Andre sier at det ble starta av noen backpackere i 1985. Samma det. I høysessongen tiltrekker festen (eller festivalen...) seg opp til 30 000 festglade mennesker. Den ellers så kritthvite og idylliske stranda blir gjort om til noe som kan minne om roskilde i bikini. Stranbarene konkurrerer om hvem som kan spille høyest musikk, Bucket-selgerene (som selger bøtter med sprit) konkurrer om hvem som har billigst og best buckets. Og flammemennene er enda galere enn de pleier å være. Vi er selvfølgelig 10 år for gamle til dette, men tok en liten tur allikevel...

Vi tok ikke sjansen på å ha med kamera på full moon-festen pga at det visstnok skal være mye stjeling der. Men her er et bilde av en flammemann en annen kveld på Hat Rin.

En liten fjelltur ble det også tid til. Hat Rin sett fra "oven".



Noe av det som er fint med å reise er at man stadig får nye venner. Han her kom på besøk i bungalowen våres.

mandag 21. november 2011

Bangkok

Vi var litt bekymret før ankomst til Bangkok på grunn av flommen som hadde lagt deler av byen under vann. Etter å ha gjort litt research fant vi ut at turistområdet vi hadde tenkt oss til var trygt og uten vann, og det stemte heldigvis. Likevel var det tydelig å se at hele byen var forberedt på det verste. Alle hus, boliger, butikker og restauranter hadde stablet opp sandsekker for beskyttelse om vannet skulle komme.
Vi var nødt til å skaffe oss indisk visum her, så vi måtte uansett bli noen dager. Her kan dere se noen glimt av hva vi opplevde i byen:




Backpackergata i Bangkok. Kao San Road.
Parkliv. Men ikke en eneste engangsgrill i sikte!
The Royal Palace.
Fancy shoppingsenter.

Fancy kunst utenfor shoppingsenteret.

Morro for unga!
Ronald hilser på Thai vis. I bakgrunnen vises et eksempel på hvordan butikkene forberedte seg på flom.





Flom rett ved the Royal Palace.






fredag 4. november 2011

Los Problemos 2

Hvis dere lurer på hvorfor dette innlegget heter Los problemos 2, er det bare å kikke på dette dypdykket i arkivet fra sist vi hadde trøbbel på en grenseovergang. 

Stort sett går det veldig greit å krysse grenser, men noen ganger støter vi på noen ekstra utfordringer. Som da vi skulle krysse grensa mellom Laos og Thailand.

Vi hadde kjøpt dyre sovekupè-billetter på toget som skulle ta oss fra en stusselig grenseby (hvis navn jeg ikke husker) til Bangkok. 60 dagers visum til Thailand var fikset og alt lå an til en grei grenseovergang.

Grenseovergang 1:
For den nette sum av 10 000 Kip (ca 7, 50 Kr), ble vi stemplet ut av Laos og sendt med et lite tog over grensa til Thailand. Der var det bare å stille seg i kø igjen og få stemplet oss inn i Thailand. Alt gikk som smurt til det var Birgit sin tur. ETTER å ha skrevet ”used” og stemplet det thailandske visumet mitt oppdaget han at jeg manglet ett av to stempler fra Laos. Han kunne derfor ikke sende meg inn i Thailand. Løsningen, i følge han, var å ta en tuk-tuk tilbake til Laos for å få stemplet jeg manglet. Da var det ca en time til toget vårt skulle gå.

Grenseovergang 2 og 3:
Så da var det bare å få ta i en tuk-tuk og sette kursen mot Laos. Sjåføren kunne ikke krysse grensa, så det ble litt bussing og styr før jeg var på grenseovergangen til Laos. Her fikk jeg i første omgang ikke komme inn pga det ene stempelet jeg hadde. Engelskkompetansen var heller laber og tiden var på vei til å renne ut. Så jeg så meg dessverre nødt til å klatre over gjerdet litt bortenfor grenseovergangen. (Skal på det sterkeste prøve å unngå å snike meg inn i land heretter). Etter litt styr og krangling var jeg ett stempel rikere og tuk-tuket meg inn i Thailand igjen.

Grenseovergang 4 og 5:
Tilbake på perrongen sto toget klart til avgang og vi pustet lettet ut. For sikkerhets skyld sjekket jeg det Thailandske visumet ettersom det ble en del styr da jeg skulle få de to stemplene vi trenger. Selvfølgelig manglet jeg det ene stempelet og selvfølgelig hadde de stengt passkontrollen på togstasjonen for dagen. En politimann kunne fortelle meg at jeg måtte ta en tuk-tuk tilbake til grensa for å få det stempelet jeg manglet.


Med toget som forlot perrongen i bakgrunnen gjorde jeg det eneste fornuftige å gjøre i en slik situasjon: Å lage en stor scene og la frusterasjonen gå utover den stakkars, uskyldige politimannen. Det endte med at han kjørte meg bakpå motorsykkelen sin tilbake til grensa... Her kunne den svært lite sjarmerende mannen i luka fortelle meg at jeg kun fikk 15 dager i Thailand siden det sto ”used” på 60-dagers visumet mitt. Etter å ha fortalt han hva jeg syns om Thailandske grenseoverganger og at jeg tross alt var i følge med en politimann, ga han meg motvillig 60 dager i ”smilets land”.

Toget var forlengst gått, men den snille politimannen fikset nye togbilletter til neste dag (uten ekstra omkostninger). Etter å ha takket og beklaget raseriutbruddet fant vi oss er billig gjestehus rett ved stasjonen.

Fem grenseoverganger holder på en dag og det smakte ekstra godt med nydelig thaimat og en kald Singha den kvelden.


Vientiane

Den siste uka i Laos tilbragte vi  i hovedstaden, Vientiane. I følge Lonely Planet er byen verdens mest laid-back hovedstad, og er ellers kjent for mange koselige restauranter og kafeer. Vi oppdaget til vår glede at byen kan by på både grovbrød, leverpostei og melk. Og det smakte jammen godt!! Vi brukte noen dager på å ordne oss visum for Thailand, men ellers gjorde vi ikke stort. Noen bilder fra byen kommer her:

Shopping fremfor kultur.

En av de mange koselige kafeene vi besøkte.

Her feirer vi din bursdag, Marte.
Tapas stod selvfølgelig på menyen,

Det skandinaviske bakeriet innfridde ikke helt.
Riktignok hadde de melk, snus og noen danske kaker,
 men det var på andre kafeer vi fant godsaker som grovbrød, røkelaks og leverpostei.

Omtrent alle hus, hoteller og forretninger har sitt eget "Spirit house" i sør-øst Asia.

lørdag 22. oktober 2011

WELCOME TO THE JUNGLE

Etter noen dager med tant, fjas og tubing i Vang Vieng satte vi oss på en skranglete buss som skulle ta oss til Bokeo i nord-Laos. Et drøyt døgn senere var både vi, og en gjeng høner som var tjore fast på taket, fremme i jungelen. På forhånd hadde vi booket en tredagers tur hos Gibbon Experience.

Det fantastiske jungelområdet i nord-Laos var i en årrekke truet grunnet hogst, nedbrenning og ulovlig jakt. Tanken bak Gibbon Experience er å forhindre dette og redde det unike dyre-/plantelivet. Prosjektet ble startet i 2004. Det går, i all enkelthet, ut på å selge jungelturer til turister og bruke deler av overskuddet til forebyggende arbeid (plante skog etc).  I tillegg har de blant annet har lagt inn vann til lokalbefolkningen. 

Rundt omkring i jungelen har de satt opp i alt sju trehytter. Mellom hyttene er det stier og "zip-lines". Så våre tre dager i jungelen besto i å gå lange turer, hyttekos i trærene og ikke minst "zippe" rundt i jungelen. Det var HYSTERISK moro. Vi så dessverre ingen gibbonaper, men vi hørte dem synge i soloppgangen. Derimot så vi veldig mange blodigler og edderkopper på størrelse med hånda mi. Vi så også en slange som visstnok er livsfarlig. Selv om guiden hevdet at edderkoppene var helt harmløse, syns jeg personlig slangen så ut som en langt trivligere skapning.. 

Birgit "zipper" seg av gårdet.
Den lengste "zip-linen" var 800 meter.  På det høyeste var vi 150 meter over bakken.
Det tok ca 4 mnd å sette opp en line. Dette gjorde de ved å dra vaieren gjennom jungelen.
Linn går inn for landing.


Skrekk og gru.

Sliten trysling tar seg en velfortjent hvil.
Birgit "zipper" seg ned fra hytta.
Materialet til trehytta  har de forøvrig båret inn i jungelen , da  det ikke  er lov å hogge trær der. 

Tofelts vei. 

Erik i farta.


Merete gjør seg klar til å "zippe" inn i hytta.
Bak henne står en av guidene våre med middagen.
Hvis noen lurer på hvorfor vi har på oss fotballsokker, så er det fordi det var det vi fikk tak i.
Vi trengte høye sokker for å prøve å forhindre blodiglene i å stikke av med alt blodet vårt. 
Dusj med utsikt.

Linn hjelper Erik med å få retta ut ryggen etter å ha sovet på "betongmadrasser" i to netter.


E6

Vang Vieng

Vang Vieng ligger idyllisk til ved elven Nam Song, omkranset av kalksteinsfjell. Noen få av turistene som besøker byen skal se på templer, padle kayak eller nyte den vakre naturen på andre måter. Men det er noe annet som tiltrekker seg tusenvis av backpackere hvert år: TUBING! 

Og hva er tubing? I sentrum leier du deg en stor badering og blir så fraktet med tuktuk ca 4 km nord for byen. Langs elva ligger det tett i tett med små barer. I høysesongen er det visstnok så mange som 30. Heldigvis slapp vi unna med en del mindre enn det. Etter å ha nippet til en øl i den første baren, kaster du deg ut i elva med baderingen og seiler nedover. Ved neste bar står det en kar som kaster uti et tau til deg, sik at du kan komme deg i land. Og slik fortsetter det nedover, så mange stopp du orker! De forskjellige barene har ulike aktiviteter som beer-pong, stupetårn, vannsklier, husker, slengtau, gjørmebad osv. En av utfordringene består i å komme seg ned igjen til byen før 18.00. I tillegg til at du da får igjen depositumet er baderingutleieren mye blidere.

Selvfølgelig er vi jo alt for gamle for å delta på dette tullet. Men vi tok oss ihvertfall en tur opp noen dager, bare for å kunne vise dere hva som foregår:

Her gjør folk seg klare til neste bar.
Utover dagen begynner det å bli liv på dansebrygga!

Med livet som innsats, prøver denne karen å redde røyken og
drinken (i bøtte-Vang Vieng style) over til den andre siden.
Erik imponerer i stupetårnet!

Limbo under krykka til han til høyre.

Nye klær for anledningen.



Og slik ser forøvrig byen ut:

Noen munker på vei til tempelet i den rolige hovedgata.